Klart for påmelding til Septemberkonferansen 2017

Septemberkonferansen 2017 har fått tittelen «Traumer og smerteuttrykk – Når symptomer og atferd er mestring av vonde erfaringer». Konferansen retter fokus mot hvordan symptomer og atferd kan forstås som forsøk på å håndtere den overveldende smerten forbundet med traumatiske belastninger.

Å se bakenfor det ytre atferdsuttrykket og mot hva det betyr, er viktig for forståelse og behandling av mennesker som har opplevd store belastninger. Samtidig kan de ulike smerteuttrykkene utfordre oss på måter som gjør oss usikre og maktesløse, og forhindre en traumebevisst tilnærming til andres smerte.
Septemberkonferansen 2017 setter søkelys på utfordrende smerteuttrykk som kronisk suicidalitet, selvskading, rus, spiseforstyrrelser og vold og hvordan disse har sammenheng med vonde erfaringer.

Men først og fremst er fokus på hvordan vi kan møte disse smerteuttrykkene med klokskap, og hjelpe traumeutsatte barn, ungdommer og voksne til bedre håndtering av følelsesmessig smerte.

 

Meld deg på Septemberkonferansen 2017 Last ned invitasjon i PDF

 

Facebooktwittermail

Traumebevisst system

Hva kjennetegner et traumebevisst system? Menneskene øver kontinuerlig på å bli bedre kjent med seg selv og sin egen sårbarhetsevne. De er forankret i grunnfilosofien: ”Kids do well if they can” og deler felles forståelse av verdier og språk, sier Pål Solhaug og Aud Ørnes fra RVTS Sør.

Av Eva Dønnestad, RVTS Sør

audpal
Aud Ørnes og Pål Solhaug RVTS Sør.

Rådgiverne ved RVTS Sør Aud Ørnes og Solhaug, som begge har lang ledererfaring, tok deltakerne på septemberkonferansen med på en reise fra traumeteorier til traumebevisst praksis i hverdagsliv og gode menneskemøter. De deler også flere oppsummerte tanker med RVTS Sør:

– Traumebevisste systemer har erkjent at mennesket er metoden, og vektlegger å legge til rette for at hver leder og medarbeider får arbeide med seg selv, finne hva som aktiverer og hva som regulerer. Et slikt system vet at det ikke er nok å skape trygghet. Barn og unge må også lære ferdigheter for å mestre i samspill med de voksne. De vet at språket vi bruker, er med å skape virkelighet. Ordet smerteuttrykk inviterer til å se bak atferd og prøve å forstå hverandre.
– Traumebevisste systemer har fokus på at barn, unge og voksne trenger noen som forstår dem i lys av hva de har opplevd, ikke noen som beskriver og plasserer dem. Sagt med andre ord: Traumebevisste systemer har tatt inn over seg paradigmeskiftet som går fra å være opptatt av: Hva feiler det deg? Til å spørre: Hva har du opplevd?
Traumebevisste systemer er forankret i verdier. Teoriene bygger på verdiene, metodene velges ut fra teoriene og tiltakene velges etter metodene. Det er viktig at alt henger sammen, sier Aud Ørnes og Pål Solhaug.

Solhaug legger til:
– Altfor ofte går vi rett til tiltak. Også når vi driver kompetanseheving, er det mange som ønsker at vi raskt skal hjelpe dem med å finne nye tiltak. Det har ofte begrenset virkning, da nye tiltak i en traumebevisst ramme må være forankret i den enkelte ansattes og organisasjonens barnesyn/menneskesyn. Dette tar det ofte lang tid å bevisstgjøre. Det er ikke mulig å bygge et godt fundert traumebevisst system uten at leder og ansatte har arbeidet med menneskesyn(barnesyn) og verdier. Med verdier mener vi hvordan vi er mot dem vi møter og hva vi gjør. Verdier må vise seg i hvordan vi sier og gjør tingene.
Se pp fra konferansen her
I praksis betyr det at organisasjonen har filosofien:

Alle barn ønsker å oppleve tilhørighet, trygghet, gode nære relasjoner, mestring og å gi og få anerkjennelse. Her er det viktig å forsøke å forstå barn i lys av hva de har opplevd. Se bakenfor atferd. Men barn og unge trenger også å lære ferdigheter for å mestre. Vi må altså trygge, bygge relasjoner, integrere følelser, men også lære dem ferdigheter til å mestre. Barn lærer best gjennom lek og samspill.

Alle medarbeidere ønsker å oppleve tilhørighet, trygghet, gode nære relasjoner, mestring og å gi og få anerkjennelse. Det er viktig med praksistrening på verdier og traumebevisst praksis. Å opprettholde arbeidsgleden og heie på forskjellighet er sentralt. Hvordan kan jeg klare å være på mitt beste? Hvordan kan jeg bidra til at lederne og kollegaene mine er på sitt beste? Medarbeidere tar ansvar for egen arbeidsglede og bidrar til å gjøre lederne gode. Er jeg integrert? Har jeg et forhold til alle delene i meg, har jeg klart å integrere opplevelser og følelser på en god måte? Integrerte mennesker har integritet.

Alle ledere ønsker å oppleve tilhørighet, trygghet, gode nære relasjoner, mestring og å gi og få anerkjennelse. Lederne i traumebevisste systemer er opptatt av å bygge tillit, være bærere av og leve ut verdier og retning slik at det skaper trygghet i ansattgruppen.

tb

Utviklingshemmende omsorg

– Det kan være en fristelse for mange ledere å begynne å drive utviklingshemmende omsorg i stedet for retningsangivende verdiledelse. Det betyr å hemme til tider krevende retningsarbeid, ved å bruke for mye energi på å trøste, forstå og hjelpe dem som ikke ønsker eller mestrer å jobbe i tråd med organisasjonens kultur og verdier. Mange av dem som jobber som ledere i hjelpebransjen, har kanskje en overutviklet omsorgsevne. Medarbeidere i traumebevisste system trenger ikke utviklingshemmende omsorg, men ledere som på en respektfull måte viser retning, anerkjenner når de er på retning geleider inn mot retning når de ikke er det. Leder kan si: ”Nå trenger vi å snakke sammen. Du må øve deg på å regulere deg, vise traumebevisst omsorg. Jeg skal gå sammen med deg.” Leder anerkjenner og støtter slik at medarbeideren trener seg på den være– og gjørekompetansen systemet/organisasjonen ønsker å sette ut i livet for å nå målene sine. Arbeidsglede blir knyttet til at man oppnår mål, ikke at man satser alt på å få det koselig. Men når man når arbeidsmål, skal vi glede oss stort med hverandre. En kultur som oppnår arbeidsglede, vil også se at folk ofte trives bedre, understerker Solhaug og Ørnes.

TillitsMandater

– Læring er smertefullt. Vi må trene på å øke sårbarhetsevnen vår. Og det krever tillit. VI kan aldri kreve tillit, men vi kan vise og gi tillit, sier Aud Ørnes og legger til:

– Tillit er å handle med få forhåndsregler. Vi må ha et bevisst forhold til at mange av oss fagpersoner har høy grad av systemtillit og persontillit. Mens barn, unge og voksne vi arbeider med ofte har liten grad av tillit til systemer og personer. En del av dem er til og med oppdradd til å ha mistillit til skole, barnevern eller helseinstitusjoner.

Ørnes introduserer begrepet tillitsmandater som en måte å bygge tillit på. Man kan tenke seg en skala fra 1-10. Der 1 er begynnende tillit og 10 er full tillit. Hvor man er på skalen kan angi slitestyrken i en relasjon i forhold til tillit. Det er viktig at ansatte tar inn over seg at noen barn og unge er på under null og har mistillit og ikke tillit. Da tar det lang til å bygge nok tillitsmandat slik at vi gjør barnet trygt nok.

Tillitsmandatet er bare en tankemodell som kan skape en økt bevisstgjøring. Traumebevisste system er opptatt av å bygge tillitsmandat fordi relasjoner er så viktig i dette arbeiet.

Krever noe å lykkes

– Som ansatte skal vi vise tillit og bygge relasjoner, men vi skal ikke gå rundt og behandle hverandre som traumatiserte som trenger å bli møtt traumebevisst. Det er de vi arbeider i forhold til, vi skal vise traumebevisst omsorg. Det er faktisk veldig krevende å lykkes med traumebevisst praksis. Rausheten, fokus på egen sårbarhet og ønsket om å forstå i stedet for å beskrive – som denne forståelsen bærer i seg, kan koste, sier Pål Solhaug.

– Grunnen til at vi sliter litt med implementering, kan være at i det vi begynner å få traumeforståelsen inn i avdelingene, vil noen synes dette gir mening og begynne å se med de traumebevisste brillene på, mens andre vil synes det er problematisk og vil ha tingene slik de var. DA skjer det noe med systemet. Da blir fellessamlinger, fokus, verdijobbing og praksistrening viktig. Om vi skal lykkes med traumebevisst praksis, må vi ha lovverket, metodene og teoriene i ryggmargen, men være fullstendig til stede for den andre i menneskemøtet. Det er i menneskemøtene tillit bygges, relasjoner bygges og følelser tas i mot og anerkjennes, forklarer han.

Ørnes fortsetter:
– Om du jobber i barneverntjenesten, er menneskemøtet viktig for å forstå hvordan et menneske har det og hva du kan gjøre for det, men det er ikke nok. VI må også hjelpe de vi skal hjelpe til  å forstå hva et system er, hva det kan gjøre og ikke gjøre, samtidig som vi har fokus på å få til et godt menneskemøte.

Sårbarhetsevne

– Det er naturlig å kjenne på misunnelse, avmakt og avvising i arbeidshverdagen. Men det er hva vi gjør med disse følelsene som er avgjørende for om vi trener opp sårbarhetsevnen. God sårbarhetsevne vil si å ha evne til å vise sårbarhet og til å tørre å feile. Du gjør andre store. Du våger å gi av deg selv. Å gi er sårbart. Det å innrømme feilbarlighet og klare å plassere misunnelsen i seg selv, i stedet for å ta den ut i kritikk av andre, er trening av sårbarhetsevne. Vi må oppøve evnen til å tåle at noen gleder seg mer enn oss på jobb for tiden. Det kan også være sunn trening å dele nederlagsfølelser med andre, eller innrømme feil. Det er også sårbarhetstrening å glede seg med de glade, de som får til noe. Øve på å være raus i stedet for å finne feil hos andre, det er viktig i et traumebevisst system, fordi vi er avhengig av at mennesker kan feile og får trening og slik gå videre sammen, sier Aud Ørnes.

– Når vi våger å fortelle at vi gruer oss, gjennomføre noe vi har grudd oss til, kan det være lettere å få støtte av kollegaer når vi da gjennomfører. Da trener vi på det motet som er nødvendig for å møte barn og unge som er utsatt for store påkjenninger.

Hjelper, kjenn deg selv, er et tema vi arbeider mye med. Mennesker som kjenner seg selv på godt og vondt, kan kanskje lettere både gå inn i smerten, men også hjelpe barn og unge å finne gledene og det som gjør at livet blir godt.

– Vi må utvikle en kultur der mennesker ikke risikerer å bli tatt for noe om de feiler, men anerkjent og heiet på for motet til å prøve. Det kan også være viktig å si hva en trenger å øve på og hva en er trygg på. Mot er en av verdiene til RTVS Sør, det handler ikke om å bli kvitt frykt, men om å gå frykten i møte, sier de to rådgiverne.

De vektlegger sterkt at det å sette traumebevisst forståelse og kunnskap ut i praksis krever mot. Mot til å tørre å tenke annerledes, mot til å gå inn i situasjoner vi ikke helt vet konsekvensen av, til å stole på kraften i menneskemøtene.

 

SE også foredraget til Aud Ørnes og Pål Solhaug fra Septemberkonferansen

Facebooktwittermail

– Vi må TRYGGE, ikke bare sikre

– Det er ikke nok å sikre, vi må trygge mennesker som har så stor indre smerte at de skader seg selv, sier Tormod Stangeland, spesialist i barne- og ungdomspsykologi, Akershus Universitetssykehus og Ingeborg Lunde, spesialrådgiver RVTS Øst.

img_0171
– For noen er det godt å bli stoppet, men unge med selvskading og suiciadalitet som smerteuttrykk, trenger forståelse, ikke først og fremst sikring, sier Tormod Stangeland og Ingeborg Lunde.

 

Av Eva Dønnestad, RVTS Sør

 

De to psykologene hadde en av parallellsesjonene på Septemberkonferansen. Her snakket de om suicidalitet og selvskading som mestring hos relasjonsskadd ungdom. Når sikreste behandling ikke er beste behandling.

De to erfarne psykologene er klare i sine meldinger:
– Noen ganger kan for stort fokus på sikring gjøre barn og unge som skader seg, mer utrygge.

Tormod Stangeland: – Det er fare for at hjelpernes frykt for selvmordsrisiko overskygger hjelpebehovet til en stor gruppe ungdommer i psykisk helsevern. Den fysiske sikkerheten blir fort viktig for voksne og også for dem som skal vurdere faresituasjon for barn og unge som skader seg eller forsøker å ta livet sitt. Vi har ofte fokus på kontroll og begrensing. Det kan føre til at redde foreldre leter etter kniver på rommet til barnet sitt på nettene. Mens barna hadde trengt trygge voksne som kunne trygget dem på andre måter.

Ingeborg Lunde: – Noen ganger blir foreldre eller behandlere så sikringsfokusert og redde at de tenker at barnet/ungdommen må legges inn inntil suicidaliteten «går over». Innleggelse kan være riktig i noen tilfeller, men gjør mange ganger ungdommene mer utrygge. Noen ganger ser vi f. eks at ungdom skader seg selv enda mer alvorlig inne i avdeling. Unge blir satt overfor voksne de ikke kjenner for å fortelle om private ofte skamfulle erfaringer. Det er ikke særlig trygt. Ofte I situasjoner der de I utgangspunktet ikke er trygge I det hele tatt.

Trygge og behandle problemer

De to spesialistene har et bevisst fokus på å trygge, ikke bare på å sikre. De vil også gjennom ny begrepsbruk fremme forståelse for det som ligger bak atferden når unge skader seg eller forsøker å ta livet sitt.
– Vi liker å kalle kronisk suicidalitet for mestringssuicidalitet. Mennesker forsøker å regulere indre smerte og uhåndterlige følelser ved å skade seg selv. Det ligger en sterk mestring i den atferden for dem som holder på med det. De forsøker å bevare en slags verdighet, en slags kontroll over livet sitt. Selv om vi kan se at det er en dårlig mestringsstrategi, vil det ofte ikke fungere å bare hindre dem i å skade seg ved ulike sikringstiltak. Vi må forstå hva som ligger bak og lære dem å bruke andre og bedre strategier I møte med vonde følelser, understreker de.
– Det er fort å bare tenke sikkerhet I møte med unge og selvmordsatferd, men vi understreker at det er viktig å trygge ungdommene. For pasienter med akutt suicidalitet kan sikkerhetstiltak være riktig og nødvendig. Men blir frykten for selvmordsfare dominerende i behandlingen der problematikken er langvarig og vedvarende, kan den avspore det terapeutiske arbeidet. Sikkerhetstiltak kan gjøre det vanskelig å behandle problemene til ungdommer med vedvarende emosjonelle vansker. Vi har hørt ansatte fortelle at de sikrer for de er redd at “noe skal gå galt” på deres vakt, sier Lunde og Stangeland.

Selvskading og selvmordsatferd handler om overlevelse, ikke oppmerksomhet eller manipulering. Det kan være et forsøk på å regulere sterke følelser som sinne, tristhet eller tomhet, holde påtrengende minner borte, gi en følelse av kontroll- motvirke følelse av hjelpeløshet, se om noen bryr seg, straffe andre eller seg selv, kommunisere det man ikke har ord for eller oppnå̊ omsorg, forståelse.


Terapeutens behov?

Stangeland: – Jeg foreslår to begrepspar som kan være nyttige for å forstå nyansene som kan hjelpe oss til å velge egnede akuttintervensjoner: sikkerhet – trygghet, og håndtering av atferd – behandling av problemer. Begrepene brukes til å synliggjøre dilemmaer i ambulant akuttbehandling som alternativ til hospitalisering av ungdommer. Når det er usikkert om pasienten vil klare seg uten hjelp, bør terapeuten granske sine egne emosjonelle reaksjoner og kjenne til sitt personlige bidrag til vurderingen av å ta over ansvaret for sikkerheten.
Stangeland og Lunde understreker: – I terapi med selvmordsnære ungdommer er det lett å forveksle pasientens og terapeutens behov. Det hjelper ikke pasienter med mestringssuicidalitet at andre tar kontrollen; det hjelper at de selv lærer å takle sine kriser uten suicidalatferd. For å få dette til, må voksne trygge ungdommen og bidra til at de selv kan regulere seg på måter som ikke skader dem.

Det er liten tradisjon for å tenke på om det er våre behov som dekkes, eller ungdommens. Handler jeg ut fra egen frykt eller barnets/ungdommens beste? Det kan være fort å dekke egne behov ved å gjemme seg bak vurderinger av selvmordsrisiko framfor å forsøke å finne smerten bak atferden til ungdommene. Hva gjør så vondt at de skader seg og ønsker å dø?

Normalisere og anerkjenne følelser

– Hvordan trygger vi barn/unge som er selvmordstruet?
– Ved å normalisere og anerkjenne ungdommens følelser, validere opplevelser, oppsøke og vise interesse for hvordan ungdommen har det, like og respektere ungdommen, se henne som en person med verdighet og ved å tematisere tabubelagte felter i familiedynamikken.

Vi terapeuter må først lære oss å takle egen frykt I møte med mestringssuicidalitet. Det er vår jobb å trygge barnet/ungdommen. Unge vi har jobbet med uttaler ønske om at noen skal høre på dem, hvordan de har det, hva de tenker, føler, hva som gjør vondt. De ønsker også å bli verdsatt og få vite at de har en plass I verden.Unge ønsker voksne skal forstå, ikke reagere med å selv bli overveldet og legge dem inn, sier Tormod Stangeland og Ingeborg Lunde.

Tilstedeværelse

De legger til at hele væremåten til voksne som møter unge som skader seg, er viktig. Det nonverbale snakker ofte høyere enn ordene.

– Vi må være til stede og tåle å høre det som kommer, sier psykologene. – Vi terapeuter må tåle dette smerteuttrykket, titte inn i oss selv, regulere oss selv. Da kan vi også trygge og regulere den andre, understreker de.

– For noen er det godt å bli stoppet, men unge med selvskading og suiciadalitet som smerteuttrykk, trenger forståelse, ikke først og fremst utredning av risiko, sier Tormod Stangeland.

 

 

Les også

https://psykologisk.no/sp/2016/02/e3/

Last ned presentasjonen de hadde på Septemberkonferansen

Facebooktwittermail

Samlende traumeforståelse

– Finnes det en fellesnevner for arbeidet RVTSene har drevet i 10 år? Ja, komplekse traumer forener forståelsen, sier Dag Nordanger i sitt åpningsforedrag på RVTSenes 10 årsjubileumskonferanse.

 

Skrevet av Eva Dønnestad, RVTS Sør

 

dag_nordanger_portrett– Komplekse traumer gir en samlende forståelse. Komplekse traumer har tilført mangelperspektivet. Kroniske belastninger fører ikke bare til skader, men det innebærer tap av viktige erfaringer for god utvikling, sier Dag Nordanger. Utviklingsperspektivet som tar mangelperspektivet på alvor, er det nye som har utviklet seg fordi traumefeltet har møtt utviklingspsykologien. Et menneske er ikke bare skadet av traumene og trenger reparasjon. Et menneske utsatt for gjentatte traumatiske opplevelser, har også gått glipp av mange erfaringer som er nødvendig for god utvikling.

Dag Nordanger har vært tilknyttet RVTSene alle ti årene, de første årene som leder av RVTS Vest. Han er blitt en fremtredende fagstemme på traumefeltet i Norge. 2007 markerte på mange måter en ny æra med etablering av RVTSene. I ti år har de stått sammen om fagutvikling på traumefeltet.

– Det startet med et ”tvangsekteskap” mellom fagmiljø som allerede fungerte: Arbeid med flyktninger i psykososiale team, arbeid med vold og seksuelle overgrep og selvmordsforebygging. Senere er den tematiske bredden blitt utvidet, men en fellesnevner for mye av arbeidet er at det retter seg mot barn, unge og voksne som er utsatt for kroniske, langvarige og gjentatte påkjenninger over tid.
Det kan være å leve med vold i familie, leve med seksuelle overgrep, vokse opp i kontekst av krig og politisk vold eller å ha flyktet fra dette. Litteratur og forskning viser oss at når du har opplevd kronisk traumatiske belastninger over tid, er det forbundet med høy selvmordsrisiko. Om man har flere kategorier belastninger i oppveksten, er risikoen for å ha selvmordsatferd, rusavhengighet med mer, større, sier Nordanger.
Komplekse traumer var temaet på den første Septemberkonferansen i 2007. Det samme temaet forener fremdeles i årets tema: Komplekse traumer– felles forståelse. På hver sin måte og med styrke på hver sine felt, har de ulike RVTSene bidratt til å bringe traumekunnskap ut i praksisfeltet de siste ti årene.

Mangelperspektivet

– Hva er nytt i forhold til den tidligere traumeforståelsen?

– For meg som har utgangspunkt i barnefeltet, vil jeg si at kunnskapen om komplekse traumer har tilført et utviklingsperpektiv. Det er blitt en sammensmelting mellom traumepsykologi og utviklingspsykologi.
Toleransevinduet-modellen er samlende

En av de modellene utviklingspsykologien har tilført for å belyse dette, er Daniel Siegels ”Toleransevinduet”.

Dag forklarer hvordan toleransevinduet er egnet til å beskrive stressaktiveringen som skjer hos barn utsatt for neglekt, vold, overgrep eller andre påkjenninger over tid. Disse barna er redde og nærmest alltid i alarmberedskap. Det vil si at de enten er hyperaktivert eller hypoaktivert.

– Det er omsorgspersonens oppgave å holde barnet innenfor toleransevinduet: Man hjelper barnet ned fra en hyperaktivering eller stimulerer det for å hente det opp fra en hypoaktivering. Når vi er stressregulert og til stede, er vi i toleransevinduet. Toleransevinduet varierer fra person til person, men hos mennesker utsatt for store påkjenninger er det ofte smalt fordi de ofte er aktivert.

– Alarmreaksjoner er stressreaksjoner, overlevelsesreaksjoner som utvikles under fare, når barnet må beskytte seg eller ikke får hva det trenger. Reaksjonene blir så vanlige at de danner mønstre i hjernen som gjør at traumatiserte barn også kan reagere med stressreaksjoner i situasjoner som ikke er farlige. De har fight, flight, freeze-reaksjoner, eller submission –som er en typisk hyporeaksjon, nummenhet, man blir som lammet. Det er jo ofte de minste barnas reaksjon, for de kan ikke løpe av gårde, de må flykte ved å stenge igjen. Nordanger legger til at de fleste mennesker i gitte situasjoner, kan bli stressaktiverte. Da har man strategier for å komme inn i toleransevinduet igjen.

– Men barn, unge og voksne som er aktivert store deler av tiden og ikke har fått reguleringstøtte, har heller ingen gode strategier for å komme inn i toleransevinduet igjen, sier psykologspesialisten.

Reguleringsstøttetenkningen er samlende

– Hvilke erfaringer trenger barnet for å utvikle seg godt?

– Barn trenger først og fremst å bli regulert. De trenger å bli regulert tilbake i toleransevinduet. Det å hjelpe barn å komme inn i toleransevinduet ved å gi dem reguleringsstøtte, er det viktigste vi kan gjøre. For dem som er hypoaktivert kan det være rytme, berøring, gå en tur, som får dem inn i vinduet igjen. For dem som er hyperaktivert, kan det være beroligende stemme, berøring, anerkjennelse av følelser, som kan regulere inn i toleransevinduet igjen.

Vi tenker i dag at kapasiteten til stressregulering utvikles gjennom det vi kaller bottom up-prosesser. Gjennom grunnleggende sanseintegrerende erfaringer, bygger du kognitiv kapasitet. Det er ikke omvendt: Du kan ikke forstå deg til å regulere deg.

Vi snakker ikke om å først få en kognitive forståelse og lære gjennom den. Nei læringen skjer gjennom sanselige og kroppslige erfaringer av å være i toleransevinduet. Når barnet får styrket den regulerende kapasiteten sin, innebærer det i praksis at toleransevinduet vil utvide seg litt etter litt. Barnet får et større emosjonelt spillerom. barnet selv kan regulere seg selv inn i toleransevinduet. En av grunnene til at reguleringsstøtte viktig, er jo nettopp at vi har fått innsikt i hva slags betydning denne type erfaring har for hjernens utvikling, sier Dag Nordanger.

Bottom up

Hjernen utvikler og organiserer seg fra bunnen og opp. Kjernene for de fleste nevronene (hjernecellene) ligger i overlevelseshjernen og emosjonshjernen. Når disse stimuleres gjennom samspillserfaringer, som er den sterkeste drivkraften bak utviklingen, forgrener nevronene seg oppover og utover og knytter hjernelagene sammen. Overlevelseshjernen og de basale delene av emosjonshjernen er funksjonelle fra fødselen av, mens logikkhjernen og de avanserte delene av emosjonshjernen utvikles over et lengre tidsspenn. Prefrontal korteks er ikke ferdig utviklet før tidlig i tyveårene.

Felles for mange av barna som er i barnevernet eller får hjelp i psykisk helsevern, er at de har det vondt. De fleste av dem har vært utsatt for store påkjenninger. Stressregulering og det å skape trygghet, er noe som skjer i fellesskapet, i relasjonene. Vi samler oss rundt barna. Også de som ikke er profesjonelle hjelpere, har en viktig rolle og kan koble seg på barnet og vise omsorg ,være en reguleringsstøtte.

Nytt læringsprinsipp – lære gjennom å sanse og føle

Nordanger snakker om et annet læringprinsipp enn å lære gjennom å forstå kognitivt. Han snakker om å lære gjennom å sanse, føle og kjenne på kroppen. Traumatiserte barn må bygge forbindelser i overlevelseshjernen og til emosjonshjernen.

Han tar et eksempel:

– Om en liten gutt blir sint og utagerer på lekeplassen sammen med andre barn – og de voksne ber han gå å sette seg på benken til han blir rolig, er ikke den lille stressaktiverte gutten i stand til å tenke at han har gjort noe dumt og må endre atferd. Gutten hadde trengt reguleringsstøtte. Han hadde trengt at en voksne var der sammen med han og hjalp ham inn i toleransevinduet igjen – for så å gå tilbake til leken, sier Nordanger og legger til at han derfor ved flere anledninger for tiden diskuterer om time out er tilrådelig for traumatiserte og stressaktiverte barn. Om ikke time in fungerer bedre, slik at barnet gjennom regulering kan koble på tenkehjernen.
Nordanger vektlegger at denne forståelsen krever voksne omsorgsgivere som har fokus på seg selv. Som vet hva som trigger en og hvordan en skal regulere seg.

– Du kan ikke regulere et barn eller være en reguleringsstøtte om du ikke er regulert selv. Howard Bath setter denne tenkningen i et system som han kaller traumebevisst omsorg. Pilarene i TBO er trygghet, relasjon og affektregulering.

Språket er samlende

– Jeg er også opptatt av at vi skal ha et språk og noen modeller som virker samlende.

Det virker også samlende og mer forståelig for dem vi skal hjelpe. Det kan være forvirrende om ulike hjelpere og ulike omsorgspersoner møter dem på helt ulike måter med ulike læringsprinsipper. Målet er at voksne uavhengig av posisjon og hjelperolle, skal hjelpe barn og unge som har vært utsatt for store påkjenninger og som lever i konstant alarmberedskap. Voksne skal være en reguleringsstøtte, skape trygghet og hjelpe barna inn i toleransevinduet. Først da er barnet tilstede og kan kjenne tilhørighet, lære og utvikle seg, sier Dag Nordanger.

 

Facebooktwittermail

Presentasjoner fra Septemberkonferansen 2016

Her legger vi ut presentasjoner fra konferansen fortløpende

 

owl-47526_640

Plenum (Dag 1)

 

nordanger-plenum-komplekse-traumer-som-samlende-forstaelse

anstorp_plenum

 

Parallelle sesjoner (Dag 2)

Terapeutisk arbeid med voksne

dissosiasjon-og-avspaltning-_-anstorp

stabiliserende-traumearbeid_fiskerstrand

suicidalitet-og-selvskading-som-mestring-hos-relasjonsskadd-ungdom-nar-sikreste-behandling-ikke-er-beste-behandling_lunde_stangeland

 

Traumebevisst omsorg og praksis

nordanger-aamodt-parallell-grupper-for-seksuelt-misbrukte-barn

traumebevisst-omsorg-og-praksis_ornes_solhaug

nmt-som-forstaelsesramme-i-arbeid-med-relasjonstraumer-hos-barn-og-unge_-braein_simonsen

 

Arbeid gjennom kropp, lek, dans og musikk

lekenhet-nodvendig-for-vekst-endring-og-utvikling_andersen

kom-naermere-musikkterapi-med-traumatiserte-barn-og-unge_kruger

 

Arbeid med flyktninger og asylsøkere

hva-trenger-hjelperen-i-mote-med-traumatiserte-flyktninger-og-asylsokere_holt

psykologisk-behandling-av-enslige-mindrearige-flyktninger-med-komplekse-traumer_lundesgaard

 

Forebygging og tidlig intervensjon

a-sporre-barn-om-vold-og-seksuelle-overgrep_dybsland_kvalvik

international-child-development-programme_oloughlin_ali

Plenum (Dag 3)

skjebne-eller-patologi_berg

rvts-veien-videre_mjelde-hdir

bufdirs-satsingsomrader-og-rvtsenes-rolle_bruusgaard-bufdir

Facebooktwittermail

Stemmer fra hjelperne: RVTS Øst

I anledning vårt 10-årsjubileum vil vi frem mot konferansen publisere videoer der deltagere på de ulike programmene de regionale RVTS tilbyr, blir intervjuet om sine erfaringer.

RVTS Øst bistår kommuner med psykososial beredskapsplan ved kriser og katastrofer. Geir Morten Bjerkvold, operasjonsleder ved Vestoppland politidistrikt, forteller om sine erfaringer med å samarbeide med RVTS Øst.

Facebooktwittermail