Traumebevisst system

Hva kjennetegner et traumebevisst system? Menneskene øver kontinuerlig på å bli bedre kjent med seg selv og sin egen sårbarhetsevne. De er forankret i grunnfilosofien: ”Kids do well if they can” og deler felles forståelse av verdier og språk, sier Pål Solhaug og Aud Ørnes fra RVTS Sør.

Av Eva Dønnestad, RVTS Sør

audpal
Aud Ørnes og Pål Solhaug RVTS Sør.

Rådgiverne ved RVTS Sør Aud Ørnes og Solhaug, som begge har lang ledererfaring, tok deltakerne på septemberkonferansen med på en reise fra traumeteorier til traumebevisst praksis i hverdagsliv og gode menneskemøter. De deler også flere oppsummerte tanker med RVTS Sør:

– Traumebevisste systemer har erkjent at mennesket er metoden, og vektlegger å legge til rette for at hver leder og medarbeider får arbeide med seg selv, finne hva som aktiverer og hva som regulerer. Et slikt system vet at det ikke er nok å skape trygghet. Barn og unge må også lære ferdigheter for å mestre i samspill med de voksne. De vet at språket vi bruker, er med å skape virkelighet. Ordet smerteuttrykk inviterer til å se bak atferd og prøve å forstå hverandre.
– Traumebevisste systemer har fokus på at barn, unge og voksne trenger noen som forstår dem i lys av hva de har opplevd, ikke noen som beskriver og plasserer dem. Sagt med andre ord: Traumebevisste systemer har tatt inn over seg paradigmeskiftet som går fra å være opptatt av: Hva feiler det deg? Til å spørre: Hva har du opplevd?
Traumebevisste systemer er forankret i verdier. Teoriene bygger på verdiene, metodene velges ut fra teoriene og tiltakene velges etter metodene. Det er viktig at alt henger sammen, sier Aud Ørnes og Pål Solhaug.

Solhaug legger til:
– Altfor ofte går vi rett til tiltak. Også når vi driver kompetanseheving, er det mange som ønsker at vi raskt skal hjelpe dem med å finne nye tiltak. Det har ofte begrenset virkning, da nye tiltak i en traumebevisst ramme må være forankret i den enkelte ansattes og organisasjonens barnesyn/menneskesyn. Dette tar det ofte lang tid å bevisstgjøre. Det er ikke mulig å bygge et godt fundert traumebevisst system uten at leder og ansatte har arbeidet med menneskesyn(barnesyn) og verdier. Med verdier mener vi hvordan vi er mot dem vi møter og hva vi gjør. Verdier må vise seg i hvordan vi sier og gjør tingene.
Se pp fra konferansen her
I praksis betyr det at organisasjonen har filosofien:

Alle barn ønsker å oppleve tilhørighet, trygghet, gode nære relasjoner, mestring og å gi og få anerkjennelse. Her er det viktig å forsøke å forstå barn i lys av hva de har opplevd. Se bakenfor atferd. Men barn og unge trenger også å lære ferdigheter for å mestre. Vi må altså trygge, bygge relasjoner, integrere følelser, men også lære dem ferdigheter til å mestre. Barn lærer best gjennom lek og samspill.

Alle medarbeidere ønsker å oppleve tilhørighet, trygghet, gode nære relasjoner, mestring og å gi og få anerkjennelse. Det er viktig med praksistrening på verdier og traumebevisst praksis. Å opprettholde arbeidsgleden og heie på forskjellighet er sentralt. Hvordan kan jeg klare å være på mitt beste? Hvordan kan jeg bidra til at lederne og kollegaene mine er på sitt beste? Medarbeidere tar ansvar for egen arbeidsglede og bidrar til å gjøre lederne gode. Er jeg integrert? Har jeg et forhold til alle delene i meg, har jeg klart å integrere opplevelser og følelser på en god måte? Integrerte mennesker har integritet.

Alle ledere ønsker å oppleve tilhørighet, trygghet, gode nære relasjoner, mestring og å gi og få anerkjennelse. Lederne i traumebevisste systemer er opptatt av å bygge tillit, være bærere av og leve ut verdier og retning slik at det skaper trygghet i ansattgruppen.

tb

Utviklingshemmende omsorg

– Det kan være en fristelse for mange ledere å begynne å drive utviklingshemmende omsorg i stedet for retningsangivende verdiledelse. Det betyr å hemme til tider krevende retningsarbeid, ved å bruke for mye energi på å trøste, forstå og hjelpe dem som ikke ønsker eller mestrer å jobbe i tråd med organisasjonens kultur og verdier. Mange av dem som jobber som ledere i hjelpebransjen, har kanskje en overutviklet omsorgsevne. Medarbeidere i traumebevisste system trenger ikke utviklingshemmende omsorg, men ledere som på en respektfull måte viser retning, anerkjenner når de er på retning geleider inn mot retning når de ikke er det. Leder kan si: ”Nå trenger vi å snakke sammen. Du må øve deg på å regulere deg, vise traumebevisst omsorg. Jeg skal gå sammen med deg.” Leder anerkjenner og støtter slik at medarbeideren trener seg på den være– og gjørekompetansen systemet/organisasjonen ønsker å sette ut i livet for å nå målene sine. Arbeidsglede blir knyttet til at man oppnår mål, ikke at man satser alt på å få det koselig. Men når man når arbeidsmål, skal vi glede oss stort med hverandre. En kultur som oppnår arbeidsglede, vil også se at folk ofte trives bedre, understerker Solhaug og Ørnes.

TillitsMandater

– Læring er smertefullt. Vi må trene på å øke sårbarhetsevnen vår. Og det krever tillit. VI kan aldri kreve tillit, men vi kan vise og gi tillit, sier Aud Ørnes og legger til:

– Tillit er å handle med få forhåndsregler. Vi må ha et bevisst forhold til at mange av oss fagpersoner har høy grad av systemtillit og persontillit. Mens barn, unge og voksne vi arbeider med ofte har liten grad av tillit til systemer og personer. En del av dem er til og med oppdradd til å ha mistillit til skole, barnevern eller helseinstitusjoner.

Ørnes introduserer begrepet tillitsmandater som en måte å bygge tillit på. Man kan tenke seg en skala fra 1-10. Der 1 er begynnende tillit og 10 er full tillit. Hvor man er på skalen kan angi slitestyrken i en relasjon i forhold til tillit. Det er viktig at ansatte tar inn over seg at noen barn og unge er på under null og har mistillit og ikke tillit. Da tar det lang til å bygge nok tillitsmandat slik at vi gjør barnet trygt nok.

Tillitsmandatet er bare en tankemodell som kan skape en økt bevisstgjøring. Traumebevisste system er opptatt av å bygge tillitsmandat fordi relasjoner er så viktig i dette arbeiet.

Krever noe å lykkes

– Som ansatte skal vi vise tillit og bygge relasjoner, men vi skal ikke gå rundt og behandle hverandre som traumatiserte som trenger å bli møtt traumebevisst. Det er de vi arbeider i forhold til, vi skal vise traumebevisst omsorg. Det er faktisk veldig krevende å lykkes med traumebevisst praksis. Rausheten, fokus på egen sårbarhet og ønsket om å forstå i stedet for å beskrive – som denne forståelsen bærer i seg, kan koste, sier Pål Solhaug.

– Grunnen til at vi sliter litt med implementering, kan være at i det vi begynner å få traumeforståelsen inn i avdelingene, vil noen synes dette gir mening og begynne å se med de traumebevisste brillene på, mens andre vil synes det er problematisk og vil ha tingene slik de var. DA skjer det noe med systemet. Da blir fellessamlinger, fokus, verdijobbing og praksistrening viktig. Om vi skal lykkes med traumebevisst praksis, må vi ha lovverket, metodene og teoriene i ryggmargen, men være fullstendig til stede for den andre i menneskemøtet. Det er i menneskemøtene tillit bygges, relasjoner bygges og følelser tas i mot og anerkjennes, forklarer han.

Ørnes fortsetter:
– Om du jobber i barneverntjenesten, er menneskemøtet viktig for å forstå hvordan et menneske har det og hva du kan gjøre for det, men det er ikke nok. VI må også hjelpe de vi skal hjelpe til  å forstå hva et system er, hva det kan gjøre og ikke gjøre, samtidig som vi har fokus på å få til et godt menneskemøte.

Sårbarhetsevne

– Det er naturlig å kjenne på misunnelse, avmakt og avvising i arbeidshverdagen. Men det er hva vi gjør med disse følelsene som er avgjørende for om vi trener opp sårbarhetsevnen. God sårbarhetsevne vil si å ha evne til å vise sårbarhet og til å tørre å feile. Du gjør andre store. Du våger å gi av deg selv. Å gi er sårbart. Det å innrømme feilbarlighet og klare å plassere misunnelsen i seg selv, i stedet for å ta den ut i kritikk av andre, er trening av sårbarhetsevne. Vi må oppøve evnen til å tåle at noen gleder seg mer enn oss på jobb for tiden. Det kan også være sunn trening å dele nederlagsfølelser med andre, eller innrømme feil. Det er også sårbarhetstrening å glede seg med de glade, de som får til noe. Øve på å være raus i stedet for å finne feil hos andre, det er viktig i et traumebevisst system, fordi vi er avhengig av at mennesker kan feile og får trening og slik gå videre sammen, sier Aud Ørnes.

– Når vi våger å fortelle at vi gruer oss, gjennomføre noe vi har grudd oss til, kan det være lettere å få støtte av kollegaer når vi da gjennomfører. Da trener vi på det motet som er nødvendig for å møte barn og unge som er utsatt for store påkjenninger.

Hjelper, kjenn deg selv, er et tema vi arbeider mye med. Mennesker som kjenner seg selv på godt og vondt, kan kanskje lettere både gå inn i smerten, men også hjelpe barn og unge å finne gledene og det som gjør at livet blir godt.

– Vi må utvikle en kultur der mennesker ikke risikerer å bli tatt for noe om de feiler, men anerkjent og heiet på for motet til å prøve. Det kan også være viktig å si hva en trenger å øve på og hva en er trygg på. Mot er en av verdiene til RTVS Sør, det handler ikke om å bli kvitt frykt, men om å gå frykten i møte, sier de to rådgiverne.

De vektlegger sterkt at det å sette traumebevisst forståelse og kunnskap ut i praksis krever mot. Mot til å tørre å tenke annerledes, mot til å gå inn i situasjoner vi ikke helt vet konsekvensen av, til å stole på kraften i menneskemøtene.

 

SE også foredraget til Aud Ørnes og Pål Solhaug fra Septemberkonferansen

Facebooktwittermail